Sølvberget, eller biblioteket i Stavanger om du vil, postet i dag et innlegg som traff veldig:
Som bibliotekar og småbarnsmor med et irriterende tett forhold til tidsklemma har jeg lenge hatt dårlig samvittighet for alle bøkene jeg ikke rekker å lese. Helt til jeg i fjor begynte å jobbe med tegneserier. Med en tekstmengde som ikke krever en sommerferie å pløye gjennom, og samtidig en visuell dimensjon som går langt forbi romanen, har tegneseriene gitt meg noen av mine fineste leseropplevelser! Da skjønte jeg at jeg har hatt feil bøker liggende på nattbordet.
TEGNESERIER! Så deilig å lese! JA! Tidsklemme! Småbarnsmor! Bibliotekar! Det er flere av oss!!
Da jeg hadde lest ferdig innlegget til Siri oppdaget jeg at vi ikke hadde boka til Martin Ernstsen (whaaat? *kjøpe kjøpe*), og at På feil sted stod oppført uten rfid-brikke. Flaks ingen har stjålet den da.. (*fiks*).
Og godeste Neste gang blir alt riktig av Lene Ask. Hjerte hjerte. Lene Ask er så fin. Jeg var så heldig å møte henne på Oslo Comics Expo i 2014, og hun er like stor fangirl av bibliotekarer™ som vi er av henne!
Neste gang blir alt riktig husker du for alltid. Oslojenta som må hjem for begrave faren sin, det kompliserte forholdet hun har til mor, til bygda, til kolleger. Ekstra fiffig at hun er bibliotekar, selvsagt, og jobber på Deichman i Oslo. Som jeg også har gjort.
Se teaseren her:
Lene Ask kom i 2014 ut med Kjære Rikard. Dette er er en totalt annerledes tegneserieroman, og dette er et virkelig kunstverk. Rikard Jacobsen var sønn av misjonærer, og mens foreldrene misjonerte var han plassert på barnehjem. Han var sju år da de reiste ut, og så ikke foreldrene igjen på ti år.
Lene Ask, som selv har vokst opp i Misjonsbevegelsen, har tatt utgangspunktet i brevvekslingen mellom far og sønn, som ble gjenfunnet i Misjonsarkivet i Stavanger, og har gjennomgående benyttet personenes egne håndskrifter i boka. Resultatet er at det blir en voldsomt personlig fortelling.
Det er så sårt å lese det Rikard skrev, og samtidig se bildene til Lene. Rikard skriver høflig og kort til faren sin, barnehjemsbarna hadde fått beskjed om å skrive brev, og å holde tonen positiv for å ikke uroe de som var ute, mens illustrasjonene viser savn, sårhet, sorg.
Faren ber om lengre brev, lengter tydelig etter å få høre mer om hvordan sønnen har det, mens illustrasjonene viser savnet og skyldfølelsen han må føle over å etterlate barna sine i Norge.
Hvis du lenge har slitt med å grine, så er dette boka for deg. Småbarnsforeldre – be aware.