De fleste kjenner Marte Spurkland som journalist og programleder, nå i Helsekontrollen på TV2. Spurkland har i mange år fulgt skoledebatten i nyheten, med saker som vold mellom gjenger, og curlingforeldre som koster vekk alle utfordringene til sine barn, og generasjon prestasjon som jobber for å få flest mulig seksere.
Dette har stått i sterk kontrast til historiene Spurkland har fått servert fra sin venninne - Anette i denne boken - som jobber som lærer på en videregående skole på østlandet. Hun opplever at elevene står på vippen. Enten kommer de seg gjennom, ellers faller de fra. De har alle evnene, ambisjonene og fremtidshåpet. Men de har også alle sammen noe i tillegg, som gjør hverdagen utfordrende.
Dette er historien om syv elever og læreren deres, i det siste skoleåret på en videregående skole, året 2016/2017. Historiene har kommet til ved mange, lange intervjuer med elevene. Elevene er alle over 18 år, og navnene og noen detaljer i historiene er endret for å sikre anonymiteten. Både for å sikre at dette ikke vil henge ved dem om mange år, når de er modnet og kanskje har andre egenskaper de ønsker skal være synlige for resten av verden, men også fordi noen av elevene vil være i livsfare om historiene om dem kommer ut.
I boka møter vi som sagt syv elever og læreren deres, Anette. Vi møter Mouna, som har erklært at hun aldri skal være fattig. Hun har foreldre som er uføre og over 60 år, hun er attpåklatten som ikke var planlagt. Når Mouna fyller 18, vil foreldrene få 3000 mindre i bostøtte hver måned, og hun får stadig høre hvor mye penger som går med til henne. Mouna må jobbe tre jobber i tillegg til skole, for å slippe å fremstå som fattig. Hun vil studere. Hun vil bli noe stort, men hun får ikke lov til å flytte hjemmefra før hun er gift.
Vi møter Nahid, som har vokst opp med en voldelig far, som banker både henne og moren. Da han truet med å kidnappe småbrødrene hennes og rømme til hjemlandet, ringer Nahid politiet. Faren sitter fengslet i åtte måneder. Nahid og familien må flytte på hemmelig adresse, men faren finner dem, igjen og igjen. Det viser seg at faren oppga falske navn og fødselsdatoer til immigrasjonsmyndighetene da han flyttet familien til Norge. Nå truer Norge med å kaste dem ut.
Vi møter Rebecca, guttejenta som nærmest har vokst opp i skogen med pappa på fisketur. Rebecca har dysleksi, men gjør seg immun mot latterliggjøring ved å vitse om at hun ikke forstår oppgavetekstene. Hun ler masse og hun anser seg som ei jente som ikke skaper drama. Rebecca er noen ganger sjåfør i helgene. I starten av boka kjører hun hjem en barndomsvenn, som vil stanse for å lufte seg litt. De sitter litt på et huskestativ, før han plutselig tar kvelertak på henne og forsøker å voldta henne. Rebecca sparker og hyler og får ham av seg. Så kjører hun ham hjem. Hvorfor? Hun turte ikke annet. Hun anmelder ikke, vil ikke skape drama.
Dette er blant elevene vi blir kjent med i boka. Læreren, Anette, er navet. Hun er klagemuren, støtten, hjelpen, den viktigste personen i elevenes liv disse årene. Hun må sørge for at de vipper riktig vei, følge opp elevene som ikke møter opp til timene, gi elevene som trenger det, en utsettelse på en oppgave, finne måter å nå frem til dem på.
Utdrag fra side 20:
Da 3STA sitter og jobber med Garborg tirsdag før høstferien, ser ikke Anette et eneste faresignal, ingen tegn til at noen vil trenge akutthjelp i løpet av kvelden. Etter at timen er over, har elevene ingen hast med å komme seg ut av klasserommet, flere av dem stikker bortom henne ved kateteret, vil gjennom den faste rutinen før de går. Går de aldri lei av dette, tenker hun når de står foran henne, løfter en hånd og venter på at hun skal gjøre sin del. Men de går ikke lei. Tvert imot. Det var i første klasse rutinen ble formet, de siste minuttene av en lang og hektisk dag. Anette gjorde mange ting på en gang, tok imot innleveringer fra elever som hadde dem klare, lyttet til hviskende forklaringer fra dem som ikke hadde noe å levere, delte ut telefoner hun hadde passet på i timen, ropte ut en viktig beskjed som hun nesten hadde glemt. Anette, er du snart ferdig snakka, spurte en av guttene. Ja, svarte hun, og brukte en vending som hun har hørt blant elevene hundrevis av ganger, et uttrykk som står på elevordlista hun stadig oppdaterer. Ferdig snakka, bror, sa Anette og fikk en respons hun ikke hadde ventet. Bror er et kraftfullt ord, en erklæring om lojalitet, nærhet og fellesskap. Et ord for medmenneske, slik tolker Anette det. Et ord som virker. Den ene etter den andre av elevene kom bort til henne denne fredag ettermiddagen, hevet hånden til high five, kalte henne bror tilbake. Og slik har det fortsatt, det er blitt vår greie. Om dagen eller uka har vært lang og tung, så har vi en vei ut av den, vi ser hverandre i øynene, gjør high five, og sier ferdig snakka, bror.
Dette er sterke historier. Sanne historier. Du blir revet med. Du blir irritert. Du blir forbanna på Norge. Du blir forbanna på utdanningssystemet. Du kjenner deg igjen.
Noen ganger er det ikke superelevene med bare seksere som fortjener spalteplass i avisene. Det hender at en treer er like imponerende som en sekser. Om ikke mer. For hvem har tid til å pugge til norskeksamen når pappa har sagt at han skal drepe deg?
Alle som noen gang har vært 18 år, jobber med 18-åringer, har en 18-åring hjemme - alle burde lese denne boka, det er den mest realistiske fremstillingen jeg har lest om ungdom av i dag.